Bobilpodden
Venke Knutson og Christian Laland

Er Venke Knutson landets mest undervurderte artist?

Skrevet av Christian Laland.

Trofaste lyttere av Bobilpodden har fått med seg at det er Venke Knutson som er vår foretrukne artist å lytte til under transportetapper. Og der hun er Bobilpoddens generelle favoritt, så er hun undertegnedes spesielle favoritt. Noe hun har vært i en årrekke. 

Jeg har blitt utfordret til å skrive en kronikk om Venke Knutson. Det har jeg forsøkt, men på forhånd må jeg komme med en innrømmelse: Dette blir ingen kronikk, men en ren, skjær, pur og kompromissløs homage av Hele Norges Venke Knutson.

La oss begynne med starten

Legenden Venke Knutson ble født 20. oktober 1978. Ikke bare betyr det at det er 72 dager igjen til sølvguttene synger julen inn, pinnekjøttet står på bordet, multekremen skal spises og gaver skal overrekkes, det betyr også at min gode venn Heine har navnedag. Mer om han siden. 

Venke Knutson vokste opp i den vesle bygda Birkeland i daværende Aust-Agder fylke. Hun er altså fra bibelbeltet – eller bobilbeltet – som vi pleier å si. Det skulle gå 18 år før hun for første gang opptrådte med sin silkemyke stemme. Men den som venter på noe godt, ja, den venter sjelden forgjeves. Et eventyr var i gang. 

Etter noen år som korist for andre band, dro hun til Houston i USA sammen med familien på starten av 2000-tallet. Det var på denne tiden hun virkelig fikk sansen for å drive med musikk. Hun sang i et amerikansk kor mens hun bodde på sjømannskirken. I 2003, etter at hun flyttet tilbake til Norge, fikk hun platekontrakt med Universal Music. Den første singelen hennes, Panic, kom ut samme år – og er det en låt som har tålt tidenes tann, så må det være nettopp denne musikalske godbiten. Året etter kom debutalbumet, Scared, og singelen Kiss fra nevnte album ble en såkalt landeplage sommeren 2004. Hennes første låt som toppet VG-lista kom høsten 2005, og du kjenner helt sikkert til Just A Minute. Gjør du ikke det, så er det obligatorisk lytting før du fortsetter å lese.

Den rause og varme Venke

Og sånn kunne jeg ha fortsatt. Totalt har Knutson rukket å gi ut fire album og fjorten singler. Men slik jeg kjenner Venke, og det er ikke spesielt godt altså, så er hun en raus og varm person. Hun klarer seg ikke med å velsigne oss fattige tilhørere med sin flotte stemme og fine musikk, hun vil nemlig lære oss å synge selv. I tillegg til å fortsette sin egen artistkarriere, så har hun startet opp Poprommet Musikkskole, og hun har avdelinger i både Oslo og Bodø. Og i Ås, av en eller annen merkelig grunn. Raus type, altså.

Men som om ikke det var nok. I 2017 fikk Venke en fiks idé. Hun hadde nylig hørt et innlegg om ensomhet, og hun fikk med seg at én av fem i landet vårt opplever ensomhet eller ønsker mer kontakt med andre mennesker. Det vil Venke gjøre noe med.

I samarbeid med Bærum kommune tok hun derfor initiativ til konseptet Skravlekopp. Dette er en grønn kopp som står sammen med andre kopper på en rekke utvalgte kafeer, kantiner og andre møteplasser. Midt på den grønne koppen står det Skravlekopp i hvit skrift. Om du velger denne koppen når du er på kafé, så indikerer du overfor de andre gjestene at du er i markedet for, nettopp, litt skravling. For et enestående lavterskeltilbud for å bekjempe ensomhet! Venke, ass.

Mitt møte med Venke

Jeg har hatt den ubestridte gleden av å møte Venke et par ganger. La meg bruke noen avsnitt til å skildre disse møtene. 

Det første møtet – som jo egentlig ikke er et møte – fant sted våren 2014. Jeg hadde nylig fullført studiene mine ved Handelshøyskolen BI, og det var klart for vitnemålsutdelelse i Nydalens største forelesningssal, Finn Øien. Heine, som er så heldig at han har navnedag på Venkes fødselsdag, gikk i klassen min. Også han er en over middels stor fan av Venke. Skjebnen skulle ha det til at vi ikke satt ved siden av hverandre denne ettermiddagen, der forelesningssalen var fylt til randen med hundrevis av spente avgangsstudenter. 

Rektor holdt en fin tale, alle studentene var nede – en og en – for å motta vitnemålet sitt og det var god stemning i salen. I det programmet går mot slutten, så dempes lyset i forelesningssalen og rektor proklamerer at det er én post igjen på programmet. Ut døren, med en gitar hengende rundt halsen, kommer Venke Knutson spaserende. Uten å si et ord, så lar hun fingrene stryke forsiktig over strengene på gitaren, munnen åpnes og følgende plettfrie strofe leveres: Dancin´ where the stars go blue. Dancin´where the evening fell. Dancin´ in your wooden shoes. In a wedding gown.

#gåsehud

Heine og jeg utvekslet noen blikk, tørket en liten tåre og lot oss rive med. Det var magisk.

Om vi trykker fast-forward et lite år, så skal jeg jammen få oppleve gleden av å møte Venke på nytt. På den tiden jobbet jeg i radiokanalen NRJ, og jeg har intervjuet mange store artister og kjendiser – norske så vel som internasjonale. Jeg kjente aldri på følelsen av å være starstruck. Men en dag, mens jeg satt og jobbet, så prikker en vennlig hånd på ryggen min. Jeg snur meg rundt, og der står hun. Med et stort og inviterende smil, og sier hei Christian, jeg hører du liker meg?

Stort sett kjenner jeg kun at pulsen øker etter en treningsøkt eller lang løpetur. Men varselet på pulsklokken var ikke til å ta feil av. Nå jobbet det godt. 
Ja, det er sant. Jeg liker deg, svarte jeg til Venke.

Følg Bobilpodden

Hvorfor ikke følge Bobilpodden i sosiale medier? Ikke vet vi. Gjør gjerne det. Takk, takk.